BOK: JORDENS BARN (SERIE)

For tre år siden, da jeg ble 13 år gammel, fikk jeg en bok i gave av min tante og onkel. Den het "Hulebjørnens Klan" og handlet om en jente, Ayla, som levde for rundt 30 000 år siden. Hun var av mennesketypen cro magnon og levde sammen med familien sin.

Men så, plutselig, kom det et stort jordskjelv til der Ayla bodde. Hele familien hennes forsvant, og Ayla, som da var fem år gammel, måtte klare seg på egen hånd. Hun vandret forvirret, sulten og tørst langs en elv før hun støtte på en huleløve. Ayla prøvde å redde seg ved å gjemme seg i en sprekk i fjellveggen, men ble klort opp av det mektige dyret. Hun klarte å komme seg ut av sprekken etterhvert, men besvimte på elvebredden.

Samtidig var et annet folk også på vandring. En gruppe neandertalere hadde mistet hjemmet sitt og så etter et nytt sted å bo. Blant dem var Isa, som var en slags lege for klanen. Hun var gravid med sitt første barn, men faren til barnet hadde dødd i det store jordskjelvet. Hun fant Ayla langs elvebredden og overtalte Brun, klanens leder og broren hennes, til å la henne ta Ayla med seg på reisen.

Slik starter den første boken i denne serien. Ayla bor hos neandertalerne, men er veldig annerledes. Ettersom hun blir eldre begynner hun attpåtil å gå på jakt, noe som er helt ulovlig å gjøre for neandertalernes kvinner, og Ayla blir nesten dømt til døden. I tillegg kan ikke neandertalerne snakke med lyder, så Ayla blir nødt til å lære dette. Hun får en traumatisk barndom med mye hat mot en spesiell gutt, Broud, som er Bruns sønn.

Det hele ender svært dramatisk i den første boken, men jeg skal ikke si mer. De neste fire bøkene er også svært spennende, og jeg anbefaler alle bøkene sterkt. Det sies at det skal komme en bok til, men det har ikke skjedd ennå. De som burde lese disse bøkene er folk som ikke er redde for å lese langt (den femte boken er 800 sider lang, med bitteliten skrift), og det er lange scener som bare omhandler hvordan de lager våpen og redskaper. Men selv om det kan virke litt tungt, går det ganske fort å lese alt! Jeg leste de fem bøkene på noen måneder og var helt avhengig (jeg satt til og med og leste i timene da det ikke var norsk). Dette er en fabelaktig bokserie! Du tenker kanskje at du heller vil se filmen, og ja, det er laget film av den første boken (men den er ikke på langt nær så bra som boken). Les!

.

Bildet har jeg tatt selv

OD-DAGEN

Den 30. oktober hadde vi på Sandvika OD-dag. Noe som er svært lærerikt for alle som deltar, synes jeg.

Noen dager før selve dagen da vi skulle jobbe, så vi film fra Bangladesh, der pengene fra årets OD kommer til. Prosjektet var en slags skole for ugifte jenter, Shonglap. I Shonglap lærer jentene ting som hygiene, sykdommer og lignende, i tillegg til teoretiske fag som matte. På slutten av året de er med spesialiserer de seg på et yrke de har lyst til å jobbe med.

I tillegg til filmen var det en ung kvinne som var og snakket til oss. Hun hadde vært med i Shonglap, og hadde en liten datter med mannen hennes, som desverre hadde dødd. Det hadde hjulpet henne, sa hun.

Jeg synes det er veldig bra at vi kan gi penger til slike prosjekter, som er svært viktige for alle de involverer. Mange jenter i Bangladesh og andre u-land blir gift bort når de er svært unge. De har ikke god nok utdannelse, så hvis noe skjer med mennene deres har de egentlig ikke noe annet valg enn å flytte tilbake til sin egen familie. Noen ganger vil ikke mannens familie ha dem, de er jo bare byrder for dem, i og med at de vanligvis ikke tjener noen penger selv, men koster å fø for familien. De har med andre ord et stort behov for mer utdanning enn de vanligvis får.

Dette kan Shonglap hjelpe jentene med.

Det er ingen tvil om at jenter i tenårene i Bangladesh lever helt andre liv enn oss tenåringsjenter i Norge. Vi får jo nesten bokstavelig talt alt servert på sølvfat. I forhold til dem lever vi enkle liv. Hos dem er livene fylt med fattigdom og elendighet, hos oss med fest og moro. Det er egentlig ingen sammenligning i det hele tatt, forskjellene blir for store.

Jeg deltok på OD-dagen og er svært glad for at vi får muligheten til det her på Sandvika. På den forrige skolen min, Risenga, hadde vi ikke noen OD-dag (vi hadde derimot en annen innsamling som gikk til et privat formål). Så dette med felles OD for mange skoler er noe nytt for meg. Men jeg er veldig glad for å kunne delta.

Vi ble forklart på forhånd på skolen at hvis vi samlet inn minstebeløpet (300 kr) ville vi betale utdanning for en jente i ett år. Dette synes jeg var veldig bra de sa, da føler man at man virkelig hjelper til. Derfor synes jeg det var veldig dumt at noen ikke jobbet fordi de ikke gadd. Hvis de hadde gjort det, hadde enda flere jenter fått tilbud om god utdanning, så de kunne bli noe mer enn "bare en kone."

.

Bildet er fra od.no

JUNGELBOKA

Ja, vi var og så på Jungelboka med Adil den 17. oktober. Det var bra, og jeg har en del kommentarer til hele opplegget der.

Vi kom til Det Norske Teatret litt på 11, og skulle starte med en workshop med dansing og sånt. Heldigvis kom Adil og skulle snakke, og han snakket lenge og vel om livet sitt og så videre (det varte omtrent tre kvarter tenker jeg). Jeg likte at han snakket lenge, da trengte vi ikke å danse så lenge.

Deretter ble vi introdusert til noen av de andre som var med i forestillingen, som skulle lære oss en dans. Min klasse fikk da en som heter Maria, noe jeg er veldig glad for (vi fikk den desidert letteste dansen!). Dette med å danse var bedre en jeg fryktet, dansen var lett, selv for meg. Det dummeste med det var at det hele tiden var noen fra nrk som filmet oss. Jeg har sett dette klippet, og jeg så meg selv et par ganger. Ikke bra.

Etter vi var ferdige med all dansingen hadde vi en lang pause da vi kunne gjøre som vi ville, og det var deilig. Det var bra, jeg rakk å spise to ganger og gå en hel del rundt i Hovedstaden vår.

Da vi kom tilbake var det tid for forestilling. Jeg må si at det var den beste teateroppsetningen jeg noensinne har sett. Det var musikk, dans, skuespill... I tillegg var alt gripende og svært morsomt. Særlig gøy var det med apene som skulle imitere folk fra Oslo Vest/Bærum. Siden jeg går på skole i Bærum og opprinnelig er derifra, var dette helt hysterisk morsomt, og jeg lo litt også på grunn av at jeg kjenner folk som er som dem. Men jeg nevner ingen navn!

Denne forestillingen fungerte kjempebra i en "urban" setting. Med musikk som passet til og alt mulig... Denne forestillingen er ikke noe Disney trenger å være flaue for, for å si det sånn!

Under avslutningsscenen da Adil klatret opp i salen var vel alle vi som satt der ganske inni en slik lykkerus. Det var helt herlig å reise seg opp og klappe og juble. Takk for en kjempebra forestilling!

Bildet er fra detnorsketeatret.no

Det Norske Teatret

HVA ER PRIVAT?

Ja, hva er egentlig privat? Si det... Ikke like mye er privat lenger, med nettet og allting. Det er ganske dumt egentlig, og kan få leie konsenkvenser.

Slik jeg ser det, velger du litt selv hva som forblir privat, og hva som ikke gjør det. Man trenger jo ikke alltid å legge ut alle bildene sine på facebook, for eksempel, og tagge dem slik at alle vet det er deg eller noen andre. Derfor legger jeg aldri ut bilder av meg selv på facebook, selv om noen andre har gjort det av meg.

De dummeste bildene man kan få se av seg selv på facebook og lignende, er vel halvnakne bilder av deg selv som har blitt tatt i fylla. Men dette kan lett bli unngått. For hvis man ikke gjør noen av disse tingene (bli full og bli tatt leie bilder av) er det ikke noe problem i det hele tatt. For da finnes det jo ikke noe å legge ut.

En ny arbeidsgiver kan for eksempel sjekke ut bilder av deg på facebook, noe som ikke alltid er så greit. For hvem vil vel ansette en person som har mange bilder av seg selv med øl i hånda og som ser ganske ferdig ut? Det ville ikke jeg ihvertfall.

Jeg har ikke hørt noen konkrete hendelser av dette eller lignende, men det har helt sikkert skjedd med en del mennesker. Det er jo ikke vanskelig å sjekke heller, mulighetene er der for alle.

Når det gjelder andre ting kan man lett bli avslørt hvis det ligger noe ute om deg på nettet. For eksempel søkte jeg på meg selv på google, men da kom det ingenting opp (noe som kanskje betyr at jeg ikke har noe spennende liv?).

Skattelistene ligger ute på nettet nå, og er helt tilgjengelige for alle med internett i Norge. Der kan de søke på hvem som helst for å se hva de tjener. Også der søkte jeg på meg selv, men siden jeg aldri har hatt noen jobb og dermed ikke tjener noe, var jeg ikke der. Noen som var der derimot var foreldrene mine og andre voksne jeg kjenner. Jeg synes det er veldig dumt at man kan sjekke dette så lett.

Det er ganske sikkert at jeg kommer til å få resultater en annen gang jeg søker på meg selv på google (det kommer noe om en ting jeg var med på i speidersammenheng). Å havne på nett er noe man kan prøve å unngå, men det er vel ikke alltid like lett. Litt kan man jo styre selv, men resten av kontrollen har de store massene.

Bildet har jeg tatt selv

MIKRONOVELLER

Ja, jeg har da fått i oppgave å skrive om mikronoveller og å skrive en, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne...

Vel, jeg leste en artikkel i A-magasinet for noen uker siden om mikronoveller. Jeg synes det virker litt rart å skrive bare seks ord som en hel novelle, da. Sånn som jeg tenker på det, er dette veldig vanskelig, og det kan ikke bli så veldig bra i det hele tatt, hvis ikke du er veldig flink til å skrive sånn generelt sett (jeg er vel kanskje litt negativ).

Så jeg får bare prøve, da, uansett hvor smertefullt det kommer til å bli. Jeg vil helst fortelle en historie bak en slik mikronovelle, men det er vel ikke meningen. Da blir den litt mer som en overskrift, egentlig. Og det er vel ikke meningen? Nei, jeg tror virkelig ikke det, Grethe. Okei, da så...

Så... (Nå ble det litt mange tre-punktums-greier her!) (Og paranteser). Ja, nå kommer den vel, min fine mikronovelle. Vær beredt! (Haha, speideren i meg slår til!) Her kommer den:

Gammel nabo ble som ny lillesøster.

Ja, det var fort over, det. Takk og lov.

NYNORSK

Hele dette med nynorsk er noe de aller fleste norske skoleelever ikke er så glade i (de som lærer nynorsk som sidemål!). Så for meg virker det ikke særlig nødvendig... Men jeg skal ikke klage, det finnes jo verre fag, som jeg ikke vil nevne i hensyn til læreren jeg har i det faget.

Det er nok noe jeg kan gjøre for å forbedre nynorsken min, da. Jeg er ikke kjempefornøyd med hvordan det gikk med denne nynorskoppgaven, men jeg har jo tross alt fått en del verre... (Jeg sier ikke hva jeg har fått, det er hemmelig!)

Det beste jeg ken gjøre for å få bedre i nynorsk er vel å øve, lese litt i ordbøker også videre. Sjekke opp absolutt alle ordene jeg skriver, og kanskje ikke tenke så altfor mye på innholdet (selv om det er viktig og!)

Jeg har lest fire bøker på nynorsk. Det var en serie som het "Skammarens Dotter" eller noe og handlet om en jente med spesielle evner. Som vanlig leste jeg ut disse bøkene ganske fort, men jeg har ikke merket noen nevneverdig forskjell i nynorsken min, for å si det sånn. Kanskje jeg burde lese flere bøker på nynorsk, men de er jo ikke så lette å finne.

Forleden dag ble jeg kjempesur da jeg oppdaget at et TV-program jeg så på hadde nynorsk tekst. Dette var virkelig irriterende, og det får meg til å tenke på om de som snakker og skriver nynorsk til vanlig irriterer seg over all bokmålen? Det kan godt være. Kanskje de burde begynne med nynorsk tekst på TV, så vi hadde blitt mer vant til det. Det har jo hjulpet en hel del med at flere TV-programmer har folk som snakker engelsk i, så kanskje dette kunne hjulpet med nynorsk også!

Men jeg blir nok aldri særlig glad i nynorsk allikevel.