Diktet vi skal analysere heter «Brasil-Norge», og ble skrevet av Lars Saabye Kristensen i 1998, og tok utgangspunkt i Norges legendariske seier over Brasil dette året.Motivet er sammenlikningen mellom Norge og Brasil, og ulike steder eller elementer som har med disse to landene å gjøre.
Diktet er delt inn i strofer av ulik lengde, og det er også forskjell på setningslengdene. Det har ikke en fast rytme eller rim, men Christensen har likevel klart å få en flyt og framgang i diktet. Det er ikke så mange unødvendige bindeord eller hele setninger, men mange ord og adjektiv som trekker fram assosiasjoner slik at forfatteren kan si mye på lite plass.
Gjentakelser er viktig i dette diktet, da det hele tida gjentas motsetninger. «Hvis Norge er ...» gjentakes mange ganger, og da dette nevnes hele tiden på litt ulike måter, klanger temaet fram.
Som sagt er det mange ufullstendige setninger, de er korte og komprimerte, og samtidig som de er veldig talende, gir det rom for tenkning. Mot slutten av diktet er det mye setningsvariasjon, og dette gjør noe med hvordan vi opplever det, for det skaper to atskilte faser. Vi mener den første delen er opptatt av å framheve hvordan Brasil som lag er bedre enn Norge som lag ved å trekke fram de gode sidene ved selve landet Brasil og det som ses på som trått og kjedelig i Norge. Men plutselig kommer det et brudd, markert ved et strofeskille, og de to verdenene kolliderer.
Kontraster er også et veldig viktig virkemiddel i dette diktet. I den første delen av diktet trekker Christensen fram mer eller mindre klare kontraster, som for eksempel «snø» og «sol» og «himmel» og «dyp», men i sluttdelen sammenfattes disse kontrastene, og oxymoroner er brukt.
Diktet bunger av språklige bilder og metaforer, som virker ulogiske eller malplasserte om man ikke går i dybden på dem. Ved å trekke fram elementer som er typiske for Norge, spilles det mye på vår nasjonalfølelse, en nasjonalfølelse som virkelig skinner gjennom hos Ola Nordmann når vi vinner en såpass stor kamp.
Det er ikke brukt så mange allusjoner, da Christensen heller lager egne metaforer, noe han er ganske kjent for å gjøre. Dette skaper en slags spenning og gjør diktet litt sært og vanskelig å forstå. Den norske skogen blir et symbol på selve den norske folkesjela, og da den sprenger seg i vei, viser det til at den norske folkesjela og følelsen øker stort når vi vinner en slik kamp. Ved å legge de norske elementene til Brasil i en nesten surrealistisk vri, viser Christensen til at Norge har «erobret» Brasil.
I del en, derimot, virker det som om dikteren prøver å bevise Brasil overlegent Norge, ved svært store overdrivelser. Dette er veldig nært knyttet til fotballens verden, og egentlig ikke fornærmelser mot selve Norge.
Temaet eller budskapet i diktet er hvordan noe så enkelt som et ballspill kan samle en nasjon og at en seier kan gjøre noe med nasjonalfølelsen, ære og hvordan vi ser på oss som nasjon.
Man trenger en viss mengde forkunnskaper for å skjønne diktet og få fullt utbytte av det. Vi tror at de som var der da kampen ble spilt, skjønner mye mer enn oss som ikke var tilstede. For utenforstående kan det bli litt sært og vanskelig å forstå hva det egentlig handler om.
.
Bildet er fra dagsavisen.no
