Diktet "Meg Selv" av Henrik Wergeland er skrevet på en ganske ”utflytende” måte, derfor er det ikke alltid like lett å se hva tematikken i diktet er. For meg virker det som om mulige temaer kan være hvordan man kan rømme fra mennesker og deres meninger ved å søke tilflukt i naturen. Et eksempel på dette fra diktet er ”Min katts stryken mot min kinn utglatter alle hjertesår. I min hunds øye senker jeg mine sorger som i en dyp brønn”.
Samtidig er det flere temaer i diktet; Wergeland skriver om dette med naturen fordi han har virket ”slet i lune”, altså i dårlig humør pga Morgenbladet, og diktet blir et ”bevis” for at han kan bli glad av små gleder i livet, altså naturen og skapningene i den.
Et par av virkemidlene i diktet er relativt tydelige; her er det fullt av språklige bilder. I diktet er det f.eks sammenligninger, (”Det ville være som å drepe himmelblå og rosenrøde sommerfugle”), besjeling (”Bysten har et leende hjerte”) og metaforer (”Min sjel har kun likets milde smil”).
Man kan si at dette diktet helt og holdent er et eneste stort språklig bilde, så stor del av diktet som det er. Språklige bilder som "Jeg elsker ikke evinnelig blå himmel, som jeg hater dumme glanende øyne" forekommer i hele diktet, og er med på å gjøre det hele svært mystisk og vanskelig å tolke, men prøve må man jo...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar