NORSK SPRÅKHISTORIE PÅ 1800-TALLET

1.   Peik på samanhengen mellom språk og nasjonsbygging.

Språket hadde en viktig rolle innenfor nasjonsbyggingen, i hovedsak fordi språk generelt har stor innvirkning på en nasjons identitet og nasjonalfølelse. Man kan si at språk skiller nasjonens innbyggere fra mennesker i andre land (Norge hadde lenge dansk som skriftspråk, noe som kan ha gjort nasjonalfølelsen mindre for nordmennene).

 

2.   Gjør greie for korleis romantikken som åndsretning både var utgangspunkt og drivkraft for den norske språkdebatten på 1800-talet.

Romantikken som åndsretning handlet mye om å gå tilbake til røttene (slik som Rousseaus sitat ”tilbake til naturen”). I Norge ville man da altså gå tilbake til de språklige røttene sine, finne tilbake til det ekte norske. På bakgrunn av dette kom landsmål og riksmål som skriftsmål flere år senere.   

 

3.   Kven var morsmålet sine ”bestefedrar”, og kva språksyn sto dei for? Nemn ein sentral diktar som støtta kvar av dei, og forklar korleis. 

Morsmålets ”bestefedre” var Henrik Wergeland, som erstattet danske ord med norske i den ellers danske diktingen sin, og Peter Andreas Munch, som ønsket seg et skriftspråk basert på dialekter og med en klar tilknytning til norrønt. Dikterne Asbjørnsen og Moe brukte Wergelands måte, de fornorsket gradvis språket i fortellingene sine. Landstad og Crøger, som samlet inn folkeviser, skrev på en måte som den Peter Andreas Munch hadde forestilt seg.

 

4.   Forklar kva Asbjørnsen og Moe sine eventyrsamlingar fekk å seie for utviklinga av det norske bokmålet.

Asbjørnsen og Moe brukte, som sagt, Wergelands metode når de skrev; de trakk flere og flere norske ord inn i det opprinnelige danske språket. Slik ble det etter hvert vanlig å skrive flere og flere av ordene i tekster på norsk i stedet for dansk.

 

5.   Teikn eit portrett av Knud Knudsen og gjør greie for språksynet hans. Kva diktarar støtta og tok i bruk fornorskingslinja? Finn teksteksempel. 

Knud Knudsen (1812-1895) kom fra bondestanden, til forskjell fra mange andre menn som har hatt stor innvirkning på språket vårt. Han ville skape et eget norsk språk som skulle ta utgangspunkt i det danske, men deretter fornorske det. Han fikk støtte til dette av blant annet Wergeland og Bjørnson. Knudsen skrev om sitt og Aasens arbeid med språket i teksten ”Om Norskhed i vor Tale og Skrift”.

 

6.   Teikn eit portrett av Ivar Aasen og gjør greie for språksynet hans. Kva diktarar støtta og tok i bruk Landsmålet? Finn teksteksempel.

Ivar Aasen (1813-1896) var i likhet med Knudsen fra bondestanden. Aasen skapte et helt nytt skriftspråk ved å bygge på talemål innenfor de norske dialektene. De norske dikterne Peter Andreas Munch, Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg støttet Aasen og tok i bruk landsmålet. Et sitat av Aasen lyder "Det er ikke min Hensigt at fremhæve nogen enkelt af vore Dialekter; nei ingen saadan bør være Hovedsprog men dette skulde vel være en Sammenligning af, et Grundlag for dem alle."

 

7.   Forklar Knudsens slagord: ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej”.

Med dette slagordet mente Knudsen at man måtte gå gradvis fram for å lage et nytt språk, og la folk venne seg til det litt etter litt. Han fryktet at språket ikke ville holde hvis man gikk for fort fram.  

 

8.   Gjør greie for rettskrivingsmøtet i Stockholm i 1869. Kva var bakgrunnen, kven deltok og kva blei resultatet?

Bakgrunnen for dette møtet var å minske avstanden i skrivemåten mellom de skandinaviske språkene. Blant de norske som deltok var Ibsen, Bjørnson og Knudsen. Møtet førte til noen reformer, blant annet at man begynte å skrive små forbokstaver på substantiv, bruke latinske bokstaver og å i stedet for aa.

 

9.   Kva gikk jamstillingsvedtaket i 1885 ut på?

Dette vedtaket gikk ut på å likestille landsmål og riksmål både i skolen og i resten av samfunnet.

 

 I 1878 blei det vedtatt at ”Undervisningen i Almueskulen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog”. Kva var grunnane til det?

Grunner til dette var at barna ville ha lettere for å lære på sitt eget talespråk. Landsmål eller riksmål var ikke nærme de lokale dialektene nok til å bli undervist på.