SVÆRMERE

1. Gi et handligsreferat av Sværmere som viser oppbygginga av romanen

Sværmere skildrer en liten bygd i Nordland, der blant annet handelsmannen Mack er en viktig person. Bygda venter en ny prest, og når han kommer prøver Ove Rolandsen, telegrafisten, å komme godt ut med han. Han har nemlig oppfunnet en ny måte å lage fiskelim på, og trenger penger for å komme i gang med produksjonen. Det viser seg derimot at presten er fattig. Ove Rolandsen går i tillegg flere ganger til handelsmann Mack for å låne penger, men får ikke noe. Ove har imens dette skjer affærer med flere kvinner, blant annet prestens kone og Elise Mack. Han er derimot forlovet med tjenestepiken Marie van Loos.

Så skjer det et slags vendepunkt i historien; det er et ran hjemme hos Mack-familien, 200 daler og en livsforsikring blir stjålet. Det går mange rykter om hvem den skyldige er, men etter hvert melder Ove seg som tyven (for å få belønningen på 400 daler, som han bruker på oppfinnelsen sin). Litt tidligere dør kirketjenerens kone, og som en indirekte konsekvens av dette må kirketjeneren bli erstattet av Enok, som har prøvd å tenne på kirken tidligere. 

På slutten blir det meste oppklart; det er Enok som ranet Mack-familien. Etter mye tull får også Ove 100 000 daler for oppfinnelsen sin, og han blir partner med handelsmannen Mack. Marie van Loos drar derimot fra bygda, grunnet skammen hun føler over Ove, og kanskje litt pga hans mange affærer.

2. Presenter hovudpersonane i Sværmere

Ove Rolandsen er telegrafisten på stedet. Han har funnet opp et slags fiskelim, og prøver å få penger til å starte med produksjonen. Han er forlovet med Marie van Loos, men er ikke helt trofast, og sjarmerer blant annet prestens kone og Elise Mack.

Handelsmannen Mack er bygdas ”store mann”. Han er en rik handelsmann, og bor sammen med barna sine Elise og Fredrik. Han driver blant annet en fabrikk som lager fiskelim, men Ove Rolandsen, telegrafisten, finner opp et som er billigere å produsere, og er derfor en trussel mot Mack. De bestemmer seg derimot for å inngå et samarbeid.

Elise Mack er handelsmannens datter. Hun er forlovet med kaptein Henriksen, men i likhet med mange andre kvinner blir hun sjarmert av Ove Rolandsen. Hun trives ikke med kaptein Henriksen, kan det virke som. I tillegg er hun, i motsetning til sin bror Fredrik, interessert i bedriften til faren.

Presten kommer fra sør eller øst i Norge, og sammen med kona si flytter han langt nord. Han er ganske fattig, men har likevel høy status i det lille samfunnet pga sin stilling.

Prestefrua kommer flyttende med mannen sin til bygda, men trives ikke veldig bra i starten; hun får ikke sove om natten, og går rundt og plukker steiner på stranda. Senere blir hun sjarmert av Rolandsen, og synes å mistrives i ekteskapet sitt.

Enok er en trøblet mann, og kan blant annet virke pyroman (han tenner blant annet på kirka). Det var han som stjal pengene og livsforsikringen til Mack, men Rolandsen melder seg for å få penger. Han blir også kirketjener.

Marie van Loos er i starten stuepike hos familien Mack, men etter en hendelse med faren i huset begynner hun hos presten og frua hans. Hun er forlovet med Ove Rolandsen, men han er utro mot henne, og hun bestemmer seg etter hvert for å dra fra bygda.

Olga er stuepike hos familien Mack etter at Marie van Loos har sluttet, og hun blir også offer for faren i husets handlinger. Etter en stund utvikler hun et forhold til Fredrik, handelsmannens sønn. 

3. Kva er det mest sentrale i romanen?

Man kan si at det mest sentrale i romanen er bygda, menneskene som bor der og hvordan de forholder seg til hverandre. Hamsun viser gjennom denne romanen hvordan et lite samfunn med flere sterke personligheter kan fungere. 

Bildet er herfra

NORSK SPRÅKHISTORIE PÅ 1800-TALLET

1.   Peik på samanhengen mellom språk og nasjonsbygging.

Språket hadde en viktig rolle innenfor nasjonsbyggingen, i hovedsak fordi språk generelt har stor innvirkning på en nasjons identitet og nasjonalfølelse. Man kan si at språk skiller nasjonens innbyggere fra mennesker i andre land (Norge hadde lenge dansk som skriftspråk, noe som kan ha gjort nasjonalfølelsen mindre for nordmennene).

 

2.   Gjør greie for korleis romantikken som åndsretning både var utgangspunkt og drivkraft for den norske språkdebatten på 1800-talet.

Romantikken som åndsretning handlet mye om å gå tilbake til røttene (slik som Rousseaus sitat ”tilbake til naturen”). I Norge ville man da altså gå tilbake til de språklige røttene sine, finne tilbake til det ekte norske. På bakgrunn av dette kom landsmål og riksmål som skriftsmål flere år senere.   

 

3.   Kven var morsmålet sine ”bestefedrar”, og kva språksyn sto dei for? Nemn ein sentral diktar som støtta kvar av dei, og forklar korleis. 

Morsmålets ”bestefedre” var Henrik Wergeland, som erstattet danske ord med norske i den ellers danske diktingen sin, og Peter Andreas Munch, som ønsket seg et skriftspråk basert på dialekter og med en klar tilknytning til norrønt. Dikterne Asbjørnsen og Moe brukte Wergelands måte, de fornorsket gradvis språket i fortellingene sine. Landstad og Crøger, som samlet inn folkeviser, skrev på en måte som den Peter Andreas Munch hadde forestilt seg.

 

4.   Forklar kva Asbjørnsen og Moe sine eventyrsamlingar fekk å seie for utviklinga av det norske bokmålet.

Asbjørnsen og Moe brukte, som sagt, Wergelands metode når de skrev; de trakk flere og flere norske ord inn i det opprinnelige danske språket. Slik ble det etter hvert vanlig å skrive flere og flere av ordene i tekster på norsk i stedet for dansk.

 

5.   Teikn eit portrett av Knud Knudsen og gjør greie for språksynet hans. Kva diktarar støtta og tok i bruk fornorskingslinja? Finn teksteksempel. 

Knud Knudsen (1812-1895) kom fra bondestanden, til forskjell fra mange andre menn som har hatt stor innvirkning på språket vårt. Han ville skape et eget norsk språk som skulle ta utgangspunkt i det danske, men deretter fornorske det. Han fikk støtte til dette av blant annet Wergeland og Bjørnson. Knudsen skrev om sitt og Aasens arbeid med språket i teksten ”Om Norskhed i vor Tale og Skrift”.

 

6.   Teikn eit portrett av Ivar Aasen og gjør greie for språksynet hans. Kva diktarar støtta og tok i bruk Landsmålet? Finn teksteksempel.

Ivar Aasen (1813-1896) var i likhet med Knudsen fra bondestanden. Aasen skapte et helt nytt skriftspråk ved å bygge på talemål innenfor de norske dialektene. De norske dikterne Peter Andreas Munch, Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg støttet Aasen og tok i bruk landsmålet. Et sitat av Aasen lyder "Det er ikke min Hensigt at fremhæve nogen enkelt af vore Dialekter; nei ingen saadan bør være Hovedsprog men dette skulde vel være en Sammenligning af, et Grundlag for dem alle."

 

7.   Forklar Knudsens slagord: ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej”.

Med dette slagordet mente Knudsen at man måtte gå gradvis fram for å lage et nytt språk, og la folk venne seg til det litt etter litt. Han fryktet at språket ikke ville holde hvis man gikk for fort fram.  

 

8.   Gjør greie for rettskrivingsmøtet i Stockholm i 1869. Kva var bakgrunnen, kven deltok og kva blei resultatet?

Bakgrunnen for dette møtet var å minske avstanden i skrivemåten mellom de skandinaviske språkene. Blant de norske som deltok var Ibsen, Bjørnson og Knudsen. Møtet førte til noen reformer, blant annet at man begynte å skrive små forbokstaver på substantiv, bruke latinske bokstaver og å i stedet for aa.

 

9.   Kva gikk jamstillingsvedtaket i 1885 ut på?

Dette vedtaket gikk ut på å likestille landsmål og riksmål både i skolen og i resten av samfunnet.

 

 I 1878 blei det vedtatt at ”Undervisningen i Almueskulen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog”. Kva var grunnane til det?

Grunner til dette var at barna ville ha lettere for å lære på sitt eget talespråk. Landsmål eller riksmål var ikke nærme de lokale dialektene nok til å bli undervist på.

MODERNISMEN OG SIGBJØRN OBSTFELDER

Litterært brøt modernismen med det etablerte. Forfattere eksperimenterte med forskjellige skrivemåter og uttrykksmåter i mange retninger, man kan si at modernismen rett og slett var et brudd med det som hadde vært før. Kunstens oppgave ble å utfordre oss, dette gjelder også litteraturen.  

 I romaner og andre verk, som dramaet, ble det mer vanlig å skildre indre tilstander enn ytre handlinger, og vi fikk et innblikk i personenes følelsesmessige og psykiske liv. Nye effekter i romaner var nye synsvinkler og brudd i kronologien.

 Når det gjelder språket, ble det mindre av de poetiske ordvalgene og billedbruk, det ble i stedet for brukt et mer hverdagslig språk med hverdagsord, dagligtale og et billedspråk som kunne være flertydig. 

Rundt 1890 ville forfattere bryte med alt i fortiden, ulikt tidligere perioder, da nye litterære retninger bygget videre på de forrige. I modernismen ønsket forfatterne å finne uttrykk for ting mennesker ikke hadde følt og opplevd tidligere.

SIGBJØRN OBSTFELDER

Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) var norsk forfatter som regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Hans diktsamling ”Digte” som kom ut i 1893 vakte oppsikt og lignet ikke på noe annet i norsk litteratur. 

Man kan på en måte regne Obstfelder som en nyromantiker, siden han i diktene sine skrev om religiøse forhold mellom mennesker, natur og guddom.

Obstfelders mest kjente dikt ”Jeg ser” er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, noe som man kan kjenne seg igjen i i andre deler av litteraturen; det indre følelseslivet skildres i stor grad, i forskjell til tidligere, da ytre handlinger ble lagt vekt på. I diktet er omgivelsene til fortelleren beskrevet; man kan tolke at ting forandrer seg ut ifra den blå himmelen som blir en regnfull, tung, gråblå sky. Omgivelsene blir beskrevet som relativt normale, men på slutten blir det sagt noe som forandrer hele inntrykket; ”Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…”. Personen i diktet kjenner seg ikke igjen i verdenen han lever i, noe som kan gjenspeile industrialismen og andre endringer som har skjedd i samfunnet hans. 

”Jeg ser” innehar flere modernistiske trekk, blant annet ved diktform; diktet er ikke skrevet i en fast verseform, versene er av forskjellig lengde. Det er en fri rytme i diktet. Allikevel er det andre trekk som motsier det modernistiske, blant annet blir ordene ”jeg ser” gjentatt mange ganger i flere vers.

Bildet viser Sigbjørn Obstfelder og er herfra